livetetterdeg

Publisert 11.10.2026

I dag er det fire måneder siden Helene døde. Fire måneder siden vi begge pustet her på jorden samtidig.

I skrivende stund er det 44 minutter til hun tok sitt aller siste pust og endelig fikk fred. For det var det jeg følte da de kom og sa at nå var det over. Endelig har hun fått fred.

Om jeg noen gang helt får fred igjen gjenstår å se, men jeg skal jobbe hardt for å prøve.

Denne datoen er alltid vanskelig, men den har vært litt lettere i dag enn de tre foregående. For vi planlegger en lengre Europa tur med Bodil bobil og planen er å reise allerede på fredag ,så vi er travelt opptatt med forberedelser. I dag er intet unntak. Men det er med et kaos av følelser at jeg forbereder meg til denne turen, for det er slett ikke med lett hjerte jeg reiser.

Det er ikke bare meg som har mistet Helene. Det er en mormor og en morfar som har mistet barnebarnet sitt. En tante og en onkel som har mistet niesen sin. En fetter og en kusine som har mistet daddaene sin. En bestevenninne som har mistet bestevenninnen sin. Og jeg bare reiser fra alt. Setter meg og mine følelser først og overlater de til seg selv og hverandre her hjemme. Det føles ikke godt i det hele tatt. Men det er helt nødvendig. Jeg trenger å komme bort fra alt her hjemme av flere grunner.

Jeg skjønte ikke omfanget av hvor traumatisk det var å følge Helene så tett og så alene gjennom hele sykdomsforløpet. Ikke før nå når jeg stadig plages av flashbacks til situasjoner og indre bilder av hvordan hun fysisk forandret seg så dramatisk de siste månedene.

Tankekjør som holder meg våken om nettene. Og jeg lar tankene komme. Jeg lar de fare fritt rundt i hodet mitt til jeg klarer å slippe de, for da har jeg fått jobbet med den tanken, men det koster. Og nå trenger jeg å komme vekk fra de omgivelsene jeg befant meg i mens alt dette pågikk.

Jeg trenger å komme meg vekk fra den samme tralten og rutinen jeg har hatt de siste åtte årene. Vekk fra gatene jeg vandrer i og bygningene jeg passerer, som har vært det samme de siste åtte årene. For alt er make som det alltid har vært. Alt er det samme. Men ingenting er det samme lengre. Jeg trenger å få igjen pusten, og det får jeg ikke her. Alt her er Helene og sykdom, siste gang sammen med Helene, Helene. Og jeg flykter ikke fra det. Sorgen og savnet vil være med meg. Men jeg trenger en restart. Jeg trenger å være egoistisk og gjøre det jeg trenger akkurat nå, for jeg har forhåpentligvis et forholdsvis langt liv igjen og det skal ikke bare leves, det skal leves godt. For å klare det tror jeg denne turen er helt nødvendig for meg.

Og hva er vel mer befriende enn å sette seg i bobilen, kjøre mot solen og ta livet som det kommer? For meg er i hvert fall det den optimale pustepausen. En restart som forhåpentligvis gjør det mulig for meg å være den beste versjonen av meg selv slik at jeg i fremtiden kan være her for alle de andre som også mistet Helene. For akkurat slik de hele veien har vært en trøst og støtte for meg, ønsker jeg også å kunne være det for de. Jeg må bare ta denne time- outen fra de vante omgivelsene og jobbe med det jeg trenger å jobbe med.

Men det er ikke bare de jeg har dårlig samvittighet overfor.

Det sitter langt inne å reise fra Helene og. Selv om det bare er en navneplate på en minnestein.

For meg er det så mye mer enn det. Det er der jeg går når jeg savner datteren min. Det er der jeg går når jeg har noe viktig å fortelle henne eller bare vil prate litt. Det er der jeg besøker Helene nå. Og så reiser jeg bare fra det.

Bare det å skrive om det her nå har fått tårene til å trille nedover kinnene. Men så må jeg smile litt gjennom tårene og, for hadde Helene sett meg nå så hadde hun sagt omtrent dette: “Skjerp deg! Jeg er jo dau så det spiler no vel ingen rolle om du snakker med meg på minnelunden, i Frankrike eller i Portual. Jeg er jo ikke der uansett.” Og så hadde hun ledd.

Jeg prøver å trøste meg det. At Helene unnet meg denne turen. At hun hadde blitt skuffet hvis jeg ikke reiste fordi jeg heller ville sitte på en benk i Åsane og snakke til en stein. Og når jeg tenker på det sånn så blir det kanskje bitte litt lettere å slippe clutchen og trille avgårde på fredag.

Klem Cecilie