Publisert 08.10.2026
Dagen i dag har for så vidt vært grei, men natten, den var vanskelig. Veldig vanskelig.
I dag er det fire måneder siden jeg sist så Helene.
Fire lange måneder siden sist jeg satt ved siden av henne og hadde en samtale med henne. Siden jeg sist lo sammen med henne. Siden vi sist gråt sammen. Siden jeg sist holdt rundt henne. Siste gangen jeg var i samme rom som datteren min. Et siste “jeg er glad i deg” og et siste “god natt.”
Det er nok få som i det hele tatt kan forestille seg hvor vanskelig det var å lukke den døren bak seg den kvelden. Jeg var fullstendig ødelagt.
Og den følelsen slo inn over meg igjen i natt. Det gjorde så fryktelig vondt og det føltes så uoverkommelig lenge at dette skal være min virkelighet resten av livet. Hvordan skal jeg klare det når fire måneder uten henne føles så alt for lenge?
Jeg brukte noen timer på å gråte i natt. Du vet den dype, vonde gråten som gir deg følelsen av at hele brystet snurper seg sammen? Den gråten. Men det var helt nødvendig. Og jeg tror at det at jeg slapp gråten helt fri i natt i stedet for å prøve og ta meg sammen gjorde at dagen i dag kanskje ikke var fullt så vond som den 8. har vært de tre andre månedene.
Dagen har egentlig vært ganske fin.
Vi var på middag hos lillesøster og familien sammen med mamma og vi koste oss. Det var ikke sånn at vi pratet om hvilke dag det var eller hadde fokus på det som er vondt. Vi var bare sammen og spiste god mat, pratet og lo og hadde en fin ettermiddag sammen. Og selv om jeg alltid tenker over at vi nå er en for lite når familien er samlet, så er det alltid godt å være sammen med de. Spesielt tanteskattene mine. Det å få være sammen med nevøen og niesen min nå, det er verdifullt på et helt annet nivå enn før. Og det har alltid vært veldig verdifullt for meg. Men de er det nærmeste jeg kommer å ha barn her på denne jorden nå, og det har forsterket båndet mitt til de på en måte jeg ikke klarer å beskrive med ord. Jeg er så takknemlig for de to.
Det føles litt rart og ikke si noe om dagen i dag på sosiale medier, men jeg vil ikke avbryte oktober serien om kreftforeningen med personlige innlegg. Det jeg prøver å gjøre denne måneden i forhold til kreftforeningen er for viktig til det.
Da er det fint å ha bloggen og få “luftet” det her. Det blir mer enn nok av sorg og savn og personlige innlegg etter oktober tenker jeg.
Klem Cecilie
Leave a Reply