livetetterdeg

Når jeg skriver dette er det fredag kveld. Jeg kjenner på en enorm uro i kveld. Ikke uro. Jeg har angst.

Angst er ikke noe nytt for meg. Jeg har slitt med angst stort sett hele livet, men den har vært veldig spesifikk. Emetofobi. Det har uten tvil vært min største utfordring her i livet. Til nå.

Kort fortalt er emetofobi angst for oppkast. Enten det å kaste opp selv, å se andre kaste opp eller, som i mitt tilfelle, begge deler. Det er en angst få forstår og som langt i fra blir tatt på alvor av alle og det i seg selv er ekstremt utfordrende for oss som sliter med det. Men noe har skjedd med angsten min det siste året. Den har gått fra å være veldig spesifikk til å bli mer generell. Jeg har plutselig angst i situasjoner som overhodet ikke har med oppkast å gjøre og som ikke oppleves som at kan føre til oppkast. Dette har skjedd etter at Helene ble syk og alt det jeg sto i sammen med henne. Og det er det jeg har i kveld. Angst. Uten at jeg vet hvorfor.

Men jeg kan jo spekulere. For jeg har en helg foran meg der vi skal feire min og min svoger sin bursdag sammen med familien i morgen. Familien som Helene nå mangler i.

På søndag skal jeg i konfirmasjon til min beste venninne sin datter. Kanskje påvirker det meg også, uten at jeg egentlig vet det. Jeg vet ikke. Jeg vet bare at i kveld har jeg det ikke kjempe bra.

Hvis jeg skal poste dette innlegget så kommer jeg ikke til å poste det før etter helgen. For jeg vil ikke at familien skal sitte i selskap i morgen og føle at de må trøste og støtte meg. Jeg vil ikke at alle skal føle sympati med meg under konfirmasjonsfesten på søndag og tenke at det er vanskelig for meg å være der. For selv om jeg har angst i kveld og ikke vet hva det kommer av så kan jeg ha gode dager både lørdag og søndag og faktisk kose meg både i bursdagsselskap og i konfirmasjon. Det vil tiden vise og det vil og være det som avgjør om jeg poster dette eller ikke. For hvis jeg har en fin helg og savnet ikke blir overskyggende så kan jeg poste dette vel vitende om at de som bryr seg om meg ikke trenger å bli bekymret når de leser dette. Hvis helgen blir tøff vet jeg ikke om det vil føles rett å poste det. Så, hvorfor skriver jeg dette i det hele tatt?

Jeg har flere ganger sagt at jeg tror mange syns andre sin sorg kan være skummel. Vanskelig å forholde seg til. Hvis det at jeg gir min sorg et ansikt og er åpen om hvordan det oppleves for meg så kan det kanskje gjøre sorg generelt litt mindre fremmed og litt mindre skummelt for andre. Det er i hvert fall det som er tanken min.

For det at jeg har det sånn som dette i kveld har sannsynligvis noe å gjøre med at det skal markeres i morgen at jeg har bursdag neste uke. Og jeg vil egentlig ikke tenke på bursdagen min, for det eneste jeg tenker på når jeg tenker på den er at Helene ikke er her.

At jeg skal feire hver eneste bursdag fra nå uten å få en gratulerer med dagen melding fra datteren min. Uten å feire den sammen med henne. Og det gjør vondt. Det gjør helt sinnsykt vondt. Jeg skulle ønske at jeg ikke hadde bursdag i år. Eller i hvert fall at den var mye tidligere på året så Helene fortsatt var her når jeg hadde den. For da hadde jeg visst at det var siste bursdagen jeg feiret mens Helene fortsatt var her. Det visste jeg ikke i fjor. Jeg visste ikke at hun var syk en gang da. Og her sitter jeg altså, et år etterpå og har mistet henne. Jævla livmorhalskreft! Jeg skal gjøre det jeg kan for å opplyse og spre kunnskap så andre kan slippe dette! Og jeg skal være en åpen bok når det kommer til hvordan det var å være pårørende og nå å sitte igjen uten mitt eneste barn sånn at jeg kan være en støtte for andre som går gjennom lignende hvis de ønsker det.

Heldigvis har jeg mange gode minner som jeg bærer med meg i hjertet mitt. Og jeg har faktisk flere gode enn vonde dager. Det er bare det at de vonde er veldig vonde og i kveld er en sånn vond kveld.

Men dagen har ikke bare vært vond og vanskelig altså.

Tidligere i dag fikset jeg negler så de skulle være festklar, både til bursdagsfeiring og konfirmasjon.

Negler er noe jeg synes er gøy å holde på med så jeg koste meg mens jeg gjorde det. Kjente ikke på noe av dette angst tullet da. Er til og med fornøyd med resultatet. Det er absolutt ikke alltid det skjer!

Jeg vet ikke om dette innlegget ga noen som helst mening, men jeg ville dele det med dere for å vise den siden av sorgen også. Det er ikke noe jeg har behov for å sette meg ned å prate om eller å gjøre en stor greie av, jeg er egentlig ikke så glad i å prate om følelser når det er mine vi snakker om, men det er fint å sette ord på det med å skrive det ned. Og hvis det at jeg deler det kan hjelpe noen andre, ja da deler jeg mer enn gjerne. Kanskje…..

Men før jeg deler må jeg oppdatere litt. For nå er det søndag kveld og både bursdagsselskap og konfirmasjonsfest er overstått.

Og jeg har altså hatt en sånn fin helg!

Jeg våknet på lørdag og kjente at jeg gledet meg til selskap med familien og jeg koste meg. Sånn var det også i dag. Allerede i går kjente jeg at jeg gledet meg til å gå i konfirmasjonsfest i dag og den følelsen våknet jeg også opp med i dag. Og jeg har storkost meg i dag også. Har ikke følt meg trist eller kjent på vonde følelser i det hele tatt og det er godt. Så ja, jeg hadde det litt kjipt fredag kveld, kanskje fordi jeg var redd helgen skulle bli litt tøff, men så ble den bare veldig fin.

Nå har jeg fått godt med påfyll av god energi og er klar til å ta fatt på en ny uke. Tror til og med at jeg gleder meg bitte litt til bursdag på onsdag!

Nå skal jeg prøve å puste med magen og legge vekk en voldsom frustrasjon jeg kjenner på etter å ha lest en artikkel i en nyhetskanal, som jeg foreløpig ikke vil nevne, og tenke litt på om og eventuelt hvordan jeg skal gripe det an. Jeg kommer nok til å snakke mer om det i løpet av uken!

Håper din helg har vært like god som min!

Klem Cecilie