Publisert 17.09.2026
Jeg var hos gynekologen i går.
Det var tid for å sjekke seg og for første gang på så lenge jeg kan huske gruet jeg meg. Jeg gruet meg skikkelig faktisk.
Ikke til selve undersøkelsen, jeg har aldri opplevd den som spesielt vanskelig å gjennomføre, men jeg var redd for at det å ligge der skulle få tankene mine til å vandre tilbake til denne tiden i fjor.
For det var akkurat på denne tiden i fjor Helene gikk gjennom sin utredning med alt det innebar av denne type undersøkelser, og jeg vet at hun hatet det. Jeg visste det ikke da, men når hun fortalte meg at hun var syk og hva hun hadde vært gjennom de siste par ukene så fortalte hun meg også at hun hatet det.
Jeg var redd jeg skulle få et sammenbrudd mens jeg lå på benken der hvis tankene begynte å vandre. Hvis jeg begynte å tenke på alt Helene gikk gjennom i fjor, helt uten at jeg visste. For meg var hun fortsatt min gode, snille, tøysete Helene som alltid skulle være her. Hun som kulle himle med øynene til meg og fortelle meg at nå var jeg teit. Hun jeg skulle fortsette å se fotball sammen med. Hun jeg gikk tur med. Hun jeg gikk på kafe med. Hun jeg dro på konsert med. Hun jeg ville gjøre alt med. Hun jeg alltid gledet meg til å være sammen med. Hun som var selve meningen med livet. Hun som var frisk. Hun som ikke hadde kreft.
Hun var fortsatt alt dette etter hun ble syk (bortsett fra de to siste der……), misforstå meg rett, men da mistet vi muligheten til å gjøre mye av dette sammen. Og jeg var redd jeg skulle begynne å tenke på det og at jeg skulle la den dårlige samvittigheten ta over mens jeg var hos gynekologen og at jeg da ville bryte helt sammen.
For jeg har hatt, og har fortsatt, mye dårlig samvittighet. Ikke fordi hun ble syk, det kan jeg ikke klandres for, men jeg burde vel skjønt det før? Jeg burde vel skjønt at datteren min gikk gjennom noe? Burde jeg ikke hatt et så sterkt morsinstinkt at jeg følte på meg at noe var galt?
Sånne tanker kan til tider komme fra alle kanter og slå ned i meg, alle på en gang, og jeg klarer ikke alltid å stoppe de. På benken, hos gynekologen i går ville vært et helt naturlig sted for et sånt tanke angrep. Men det skjedde ikke og det er jeg glad for.
Kanskje var det en gave fra universet (eller fra Helene?) at jeg fikk så sinnsykt dårlig rygg akkurat nå, for jeg hadde mer enn nok med å puste med magen så ikke ryggsmertene skulle bli alt for intens mens jeg lå der på benken. De tok liksom fokuset bort fra alt annet og det var i grunn akkurat det jeg trengte i går.
Gynekologen var kjempe grei da. Det hjalp selvfølgelig også på.
Fastlegen hadde skrevet i henvisningen at han valgte å henvise meg til utvidet undersøkelse pga det jeg nettopp har vært gjennom med Helene og gynekologen var helt enig i at det var psykologisk fornuftig å ta både innvendig ultralyd og celleprøve i tillegg til den vanlige HPV testen med tanke på alderen min. Og da tenkte hun ikke på at gjennomsnittsalderen for å få livmorhalskreft er 49, som jeg blir om noen dager, men at jeg kan oppleve litt rot med menstruasjonen etter hvert med tanke på at man gjerne nærmer seg overgangsalder og alt det innebærer. Da mente hun det ville være mindre belastende for meg å oppleve uregelmessig mens eller mellomblødninger hvis jeg visste at jeg hadde vært nøye undersøkt ved forrige kontroll og at både ultralyd og celleprøve bekreftet at alt er som det skal. Forhåpentligvis er det det. Det er i hvert fall ikke noe som tilsier noe annet.
Og så må man selvsagt ha i bakhodet at det finnes flere typer kreft enn bare livmorhalskreft i underlivet og at disse ikke nødvendigvis oppdages på en rutinekontroll hos gynekologen, men så lenge jeg ikke har noen symptomer og hun sjekket det som kunne sjekkes med ultralyd uten å reagere på noe som helst så slår jeg meg til ro med at alt er bra. Og forhåpentligvis er det fem år til neste gang jeg trenger å sjekke meg.
Når sjekket du deg sist?
Klem Cecilie
Leave a Reply