Publisert 10.09.2026
Tirsdag var en vanskelig dag. Det var på dagen tre måneder siden jeg så Helene for aller siste gang. Jeg tror den datoen, den 8., vil være vanskelig hver måned i lang tid fremover. Kanskje vanskeligere enn den 11. som er datoen hun døde. Men denne måneden ble den 8. en av de fineste vanskelige dagene jeg har hatt.
Vi har lenge planlagt å få en minne tatovering for Helene og da var det helt naturlig å tatovere en solsikke. Det å få ta tatoveringen akkurat på denne dagen var veldig spesielt, og gjorde at dagen på en merkelig måte føltes litt meningsfull.
Og det var selvfølgelig ikke bare jeg som tok tatovering.
Vi tok selvsagt solsikke tatovering både jeg og samboer. Helene betydde mye for henne også, og hun betydde mye for Helene. Det var hun som fikk tittelen “min stemor” av Helene, og det var ikke noe hun hadde kalt hvem som helst.
Solsikken bærer jeg med stolthet og ydmykhet. Stolthet fordi den er et minne om en fantastisk jente, ydmykhet fordi jeg fikk være mammaen hennes i litt over 25 år. Det skulle vært mye lenger, men jeg holder hver eneste dag av den tiden jeg fikk ha henne her kjær.
Nå venter en litt sånn frustrerende tid. Den tiden alle som har tatt tatovering syns er litt stress.
Du vet den tiden med plast rundt når du skal ha noe langermet på deg. Eller om natten hvis hunden sover i sengen med deg.
Salve på. Vaske. Den berømmelige aftercare’n. Kløingen. Men du kan ikke klø på den! Alt det som følger den første tiden etter man har tatt tatovering. Men så er det så verdt det da vet du, at mange av oss velger å gjøre det igjen og igjen. Og denne tatoveringen betyr ekstra mye så her er jeg spesielt nøye med aftercare biten.
Men dagen inneholdt så mye mer enn denne fantastiske minne tatoveringen. Den var absolutt høydepunktet, det er det ingen tvil om. Men jeg fikk også gjort et par andre småærend som var viktig for meg. Ærend som også har med Helene å gjøre. Det meste i livet mitt har det for tiden… Sånn er det vel å være mamma uansett kanskje.
Under en av de siste Liverpool kampene vi så sammen, Helene og jeg, så sier hun “kan du love meg å kjøpe drakt med Allison på ryggen denne sesongen?”
Selvfølgelig lovet jeg det, og selvfølgelig holdt jeg det løftet. Drakten kjøpte jeg for så vidt for lenge siden, men da hadde de ikke trykket inne så det var jeg innom og fikk fikset før tatoveringen på tirsdag.
Men ikke nok med det. Jeg fikk og kjøpt meg en jakke jeg lenge har hatt lyst til å unne meg. En jakke som Helene hadde og som hun brukte nesten hele tiden. Så ofte at når jeg tenker på Helene så er det ofte Helene i den jakken jeg ser for meg.
Det var en BRGN jakke. En utrolig fin regnjakke, nesten regnkåpe, som ikke ser ut som en regnjakke i det hele tatt.
Jeg elsket den jakken når Helene hadde den og selv om det ikke er Helene sin jakke jeg har, så føler jeg meg på en eller annen måte nær henne når jeg tar på meg denne jakken fordi den likevel minner meg sånn om henne.
Det høres kanskje ut som små ting, og kanskje er det vanskelig å forstå at de kan bety så mye, men i min situasjon så blir sånne små ting som gjør at jeg minnes datteren min med en god følelse, veldig store. For de siste minnene er liksom litt sånn overskygget av at vi koste oss sammen så godt vi kunne vel vitende om at døden sto og ventet like om hjørnet. Da blir det å bære en tatovering som representerer noe Helene var så glad i, det å kle seg i drakten med favorittspilleren hennes på ryggen eller å kle seg i en jakke make til den hun hadde, symboler på en tid med gode minner fra lenge før hun ble syk. Det blir en måte å bære med seg den friske Helene videre. For kanskje er jeg litt redd for at jeg skal glemme henne. Ubevisst. Fordi den tiden fra hun ble syk til hun døde var så intens. Hun ble så veldig syk så veldig fort, og jeg var så tett på henne hele veien. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for at jeg hadde muligheten til og at hun lot meg få være, men jeg er kanskje litt redd for at det er minnene fra den tiden som skal dominere og det vil jeg ikke. Det er den friske Helene, tiden uten sykehus og cellegift, usikkerhet og redsel, det er det jeg vil ha med meg videre. Kanskje er det sånn jeg klamrer meg til den verden jeg kjente. Den verden jeg savner. Den verden jeg vil tilbake til…..
Klem Cecilie
Leave a Reply