Jeg hater at vi er i september. Jeg tror jeg alltid kommer til å hate september. For i september 2025 endret alt seg.
I 48 år har jeg hatt gleden av å få beholde den barnlige gleden rundt min egen bursdag, og jul. Jeg har telt ned dager til 23. september, som er bursdagen min, fra midten av august siden jeg var gammel nok til å klare og telle ned dager. Det har vært det samme med jul. Jeg har gledet meg som en unge til julaften fra tidlig i november.
Det blir ikke noe nedtelling til bursdagen i år. Jeg tror den tiden er over for alltid.
Dagen etter bursdagen min i fjor gikk meg og Helene tur i byen. Jeg merket at hun ikke var helt i form så vi ruslet vel mer enn vi gikk, men koselig var det. Lite visste jeg da, om hva hun sto midt oppi og at livet hennes skulle forandre seg for alltid senere samme dag. For det var den dagen hun fikk telefonen som bekreftet det hun allerede visste innerst inne. Det hun fryktet. At hun hadde kreft. Hun fikk påvist livmorhalskreft.
Hun ville ikke bekymre meg unødig så hun fortalte ikke meg om legebesøk og undersøkelser. Jeg visste at hun hadde noen symptomer som ikke lovet helt godt og oppfordret flere ganger til å gå til legen. Hun snakket det bort og jeg var helt uvitende om at hun var midt i en utredning. At hun skulle utredes for gynekologisk kreft. Jeg blir fremdeles dårlig av tanken på at hun sto i dette og bar på dette alene, men sånn var Helene.
Hun var en realist av de sjeldne. Det som skjer det skjer, og det som ikke kan endres på, det må man godta. Men å skape unødig bekymring for noen før man hadde alle fakta, det mente hun var helt unødvendig. Lille vennen min…
Jeg kommer aldri til å glemme den kvelden hun fortalte det til meg. Den kvelden endret også mitt liv seg for alltid. Heldigvis visste jeg ikke da at verden slik jeg kjente den snart var over. At jeg skulle kastes ut i et mørke få kan forestille seg. At jeg skulle miste fotfestet og ta fatt på en helt ny virkelighet.
Det føles som at september 2025 var en portal.
En portal til et alternativt univers. Et univers jeg ikke kjenner. Universet der alt gikk galt.
Men det finnes ikke noe sånt som et alternativt univers. Hadde det enda bare gjort det. Da hadde det også vært mulig å finne veien tilbake til det universet vi var i. Det universet der Helene ikke hadde kreft.
Det er som å lengte tilbake til et univers som ikke finnes.
Likevel står jeg oppreist. Jeg er ganske mye sterkere enn jeg trodde jeg var, sånn er nok vi mennesker. For ingen vet hvor sterk de er, før det å være sterk er den eneste muligheten man har.
Jeg har ikke funnet fotfestet i min nye verden enda, langt der i fra, men jeg stabber i vei og jeg finner frem. Finner frem til både smil og latter. Gode øyeblikk. Og det er lengre mellom tårene. Men det er langt igjen enda, til jeg kan føle meg hjemme og trygg i en helt ny verden.
En verden uten Helene….. Jeg savner deg vennen min!
Klem Cecilie
Leave a Reply